“Skyggekrigen”: Refleksjoner etter det store samarbeidet

Av: Håvard Gulldahl, NRK

I begynnelsen av juni, en måned etter alt. Etter tre avslørende, visuelle tv-episoder, en podkastserie på tre språk, sikkert opp mot hundre nettartikler som har blitt lest over hele Europa. Resultatet av tolv måneder (eller for noen syv) med døgnvill, frenetisk graving, filming, klipp, søskenkrangling, banning og publisering.

Vi satt som 20 søsken i en terapeutisk setting

Her satt vi så altså, vel 20 journalister og redaktører fra fire land, i ring, og kikket på hverandre. Så vidt uthvilt etter en publiseringsparade, ferdigstillingsvals, nei, kompromissenes marsj. Alle hadde ofret noe i prosessen med å få alt ferdig. Ville vi møte hverandres blikk? Var det ikke noen sammenbitte smil jeg så der? Var det duket for shootout? Hvem drar først?

Rommet var preget av sand mellom tærne, ikke revolvere. Vi satt som 20 søsken i en terapeutisk setting, en deilig og nesten umulig miks av no nonsens og nestekjærlighet samlet forsamlingen. Og straks senket den seg over oss igjen. Den gode stemningen som gjorde at vi hadde lykkes.

Jeg har nok ikke alltid trodd på at det kunne gå. Men det gjorde det altså. Og det er noen gode grunner til det. Pluss litt flaks. Jeg skal ta for meg noen av punktene jeg selv tror var avgjørende, presentert her som rekkverk for senere samarbeid.

Visjon

Jeg hadde jobbet som undersøkende journalist i to måneder før jeg ble bedt om å være med i prosjektet. Hvordan tror du det føltes å sitte i et rom fylt av prisvinnende, erfarne og ambisiøse journalister og redaktører. Som ønsket å riste i lesere (og regjeringer) med sannheten om hva regimet til vår store nabo i øst har blitt til. Hvordan det hadde utviklet seg i årevis, men vi ikke skjønte det før invasjonen i Ukraina i 2022. Og vi skulle få hemmelige tjenester i tale. Og vi skulle komme med store avsløringer. Og det var ikke alt.

Fellesskapet som formidles i denne visjonen har vært samlende for oss alle

Regissøren tok ordet. Han ville gjøre dette som en «visuell og dramaturgisk dokumentar i Nordic noir style med high end cameras som skulle konkurrere med HBO og Netflix og bli solgt over hele verden …» Sukk. Jeg har jobbet med tv en stund og syntes det hørtes helt sinnsykt ut. Det er kjempekrevende. Vi ville aldri bli ferdige i tide! Men så fortsatte han «… og som følger journalistene i deres arbeide».

Ah! Forløsningen skylte som selters gjennom meg. Ikke bare ville vi vinne tid på å produsere samtidig som vi dokumenterer. Men bildet av et kobbel journalister som strever mot et felles mål vil gi framdrift og nerve. På sitt eget vis vil det også stå for den rådende nordiske zeitgeist anno 2022: Hva i alle dager er det vi ikke har forstått med Russland – og hva er det egentlig regimet gjør i våre land, siden det synlig ikke er ønske om nabovennlig samkvem?

Fellesskapet som formidles i denne visjonen har vært samlende for oss alle. Jeg ser at det har fremmet raushet og gjensidighet, og bidratt til at vi har sett etter hvordan de ulike journalistiske trådene kan veves sammen til en sammenhengende story.

Og en samlende visjon bidrar til at man lettere stoler på hverandre.

Tillit

Det finnes, grovt sett, to typer tillit. Kalkulatorisk tillit handler om at man stoler på den andre fordi han tegner opp en framtidig mulighet som er gunstig for begge parter. Det er ikke avhengig av at man kjenner hverandre fra før av. Det er slik du for eksempel kan gi en megler alle pengene du har, fordi han er sikker på at du vil få dem mange ganger tilbake.

Relasjonell tillit er i motsetning til dette, avhengig av tidligere erfaring eller en persons renommé. Det er basert på hva man har fått til tidligere. En fjellklatrer vil helst ha med seg noen hun har klatret med før.

I dette prosjektet var det bare noen av oss som hadde jobbet sammen tidligere. Ikke meg. Jeg kjente ikke en gang alle fra min egen organisasjon, NRK. Det var som første dag på folkehøgskolen. Men allerede fra start foregikk arbeidet innhyllet i en atmosfære av åpenhet og tillit.

Hvordan har vi fått til det? Vi har prioritert å møtes. Vi har jobbet fra samling til samling. Det har vært krevende siden det er så store avstander internt – det er 2200 km fra Tromsø til København. I tillegg har det vært et open mindset mellom alle. Vi har hele tiden vært forberedt til å lære noe av hverandre, og bli utfordret på hva vi allerede har tenkt. Slik jeg ser det, gikk vi på denne måten raskt over til å bygge tillitsfulle relasjoner. Og disse relasjonene har gitt oss bedre historier, vi har styrket hverandre.z

Profesjonalitet

En siste ting jeg vil trekke fram her i dag. Prosjektet kunne gjerne ha gått veldig galt, selv om vi hadde en sprek visjon og teamet tøt av tillit i alle retninger. For noen har jo hatt jobben med å sy dette sammen. For meg som ikke har vært med på produksjon av denne skalaen tidligere, er det imponerende å se hvor mange dyktige folk jeg har vært heldig å kunne jobbe med.

Redaktører og journalister ble skjønt enige om at dette var verdt det

Det er de som har tatt vanskelige etiske avgjørelser under enormt tidspress. Som har klippet og redigert råstoff til lekre resultater selv om deadlinespøkelset hamrer på døren. Som har holdt hodet kaldt i hete diskusjoner og som har laget en serie vi er stolte av.

På tross av ulike språk, sprikende kalendre og fundamentalt ulike organisasjoner, har de fire offentlige kringkasterne i Finland, Danmark, Sverige og Norge klart å levere på det vi satte oss fore. Skuggkriget/Skyggekrigen har vært en viktig premissgiver i debatten om Europas sikkerhet som har preget det siste året. Vi har truffet tidsånden, midt i et paradigmeskifte som verden har gått svanger med og vi har vært en forløsende faktor til.

Vår postprosseserende evalueringsprosess endte heldigvis ikke slik familiesamlinger ender i dansk dogmedrama. Tvert i mot. Redaktører og journalister ble skjønt enige om at dette var verdt det. Prosjektet lyktes. Den nordiske overbygning er ekte og givende, for både fortellere og publikum. Og det vil fungere igjen.

Vi skrev råd til det fremtidige oss. Vi nikket anerkjennende til vårt nyvunnede fellesskap. Og dro hjem med appetitt på ny, felles gravegalskap.