av Ole Hedemann
De Nordiske Public Service Broadcasterne importerer mange formater, og med betydelig suksess. Det er vanskelig å tenke seg DR uten X-faktor, SVT uten AntikRundan og NRK uten Nytt på nytt, for å nevne noe. I det siste har det vært et økende fokus på å utvikle egne formater i alle selskapene, godt støttet av Nordvisjonen. Det er gode nyheter, for kreativiteten i Norden er det ingenting å si på – så da skulle det jo bare mangle at vi også skaffet oss inntekter fra eksport av formater. Gjerne tilsvarende det vi betaler i lisenser for import av formater, eller mer!
Men – hva pokker er et TV-format? Det finnes mange definisjoner der ute, og for meg er det viktig å skille et godt TV-program fra et kommersielt format. Kjennetegnet på et kommersielt TV-format er at det kan «reise», og enkelt produseres i andre land enn opprinnelseslandet. I forbindelse med Nordvisjonens formatkonkurranser denne høsten foreslo jeg denne definisjonen, dels basert på egen virksomhet men også på andre kilder[1]:
• Et TV-format er et TV-program basert på en ide som i sin karakter er universell, og som kan gjenskapes og produseres i andre land enn opprinnelseslandet. For at dette skal kunne skje, må alle medvirkende (deltagere, programledere, fotografer, redigerere, producere etc) kunne byttes ut, uten at det gjør den nye versjonen dårligere enn originalen.
• Et TV-format har faste rammer og en klart definert struktur som kan beskrives, med tydelige og gjenkjennelige elementer som kan gjentas mange ganger. Elementer kan være scener, oppgaver, manus, rekkefølge, studio design, lyssetting, «catch phrases», visuelle elementer, grafiske elementer, beskrivelser av karakterer og forholdet mellom disse, musikk, games, oppgaver – for å nevne noe.
• I 2013 kan også dual screen-løsninger og applikasjoner for smarttelefoner/tablets være en del av et TV-format.
Mange kaller ofte gode TV-program for TV-formater – selv om de ofte ikke er kommersielle formater. Jeg synes man skal slutte med det, og reservere formatbegrepet til de kommersielle formatene. Våre nyhetssendinger er gode TV-program, men de kan definitivt ikke «reise», samme hvor «formatert» de er. Nordvisjonen og EBU bør være pådrivere i å bruke begrepene riktig, når de inviterer til formatkonkurranser.
Men hvorfor skal Nordvisjonslandene konsentrere seg om å lage kommersielle formater? Ikke først og fremst av den åpenbare grunnen – for å tjene penger, selv om pengene også kommer godt med i en tid da budsjettene i hvert fall ikke blir større. I NRK jobber vi først og fremst med formater fordi det gir bra, tydelige, populære, uensartede og lettproduserte program som kan gå lenge i flere sesonger/mange episoder på NRK. Dernest fordi vi vil benchmarke vår egen programutvikling mot verden – er vi gode nok? Og fordi vi vet at å lykkes med formater vil øke den interne stoltheten over å jobbe i NRK, og stimulere til at medarbeidernes neste gode ide også kommer oss til gode. Og til slutt: Fordi vi kan hente ut et overskudd som kan brukes til å stimulere til utvikling av mer nytt innhold og derved skape en positiv spiral.
Før man overhodet begynner å tenke på formatutvikling er det noen regler som gjelder hos oss: Vi insisterer på at all programutvikling skal foregå for egen bestiller, og ikke for formatindustrien. Gjennom suksess på hjemmemarkedet skaffer du nemlig formatet ditt det formatet trenger: egenskaper til å reise i form av seertall, priser og omtale. I tillegg tror vi på å utvikle et stort antall ideer til program, også fordi vi vet at det blant de mange vil være noen få, potensielle formater. Volum i programutviklingen er viktig!
Så hvordan gjør man det? Da NRK ble bedt om å snakke om formatutvikling på Nordvisjonens Fakta-møte i København i slutten av oktober, tenkte vi: Det er det ikke helt enkelt å si noe om. Nettopp fordi vi ikke utvikler formater som en selvstendig øvelse, men kun som en konsekvens av ordinær programutvikling. Men likevel: Når man har identifisert et potensielt format, handler det aller meste om beskrivelser. Kan det beskrives? Vil du ta jobben med å beskrive det? Det viktigste man får for pengene når man kjøper et format, er en produksjonsbibel. Dette er en grundig beskrivelse av alt som har med programformatet å gjøre, gjerne delt inn slik: Formatstruktur og innhold, Deltagere, Juridisk/Rettigheter/Kontrakter, Budsjett, Produksjonsplanlegging, Teknisk produksjon og Redaksjonelle notater. Men løpet er litt lenger enn det, og produksjonsgangen i NRK ser omtrent sånn ut:
- Vær der tidlig: De aller fleste ideer som ender som program i NRK, er på ett eller annet tidspunkt innom Utviklingsavdelingen. Det betyr at formatprosjektet (en del av Utviklingsavdelingen) tidlig blir kjent med ideene som finnes, når de er bestilt.
- Ta tidlig kontakt: Når vi vet at vi ser et potensielt format som er et bestilt program og ikke bare en idé på papir, tar vi tidlig kontakt med executive producers og redaksjonssjefer. Vi avklarer arbeidsmengde og arbeidsfordeling, men er til syvende og sist avhengig av «grønt lys» fra produsenten for å gå videre.
- Lag en akseptabel plan: Vi styrer mot lansering etter en tidsplan som er tidlig kjent for alle – og akseptert. Å stresse produsenter som snart skal ha premiere er ikke en god ide. Lag en plan som er til å leve med, formatutvikling skal være morsomt!
- Påvirkning underveis: Hvis vi blir invitert inn, bidrar vi gjerne i utviklingen av et prosjekt som allerede er bestilt. Kan enkelte scener styrkes til å bli de unike elementene et format trenger – den geniale twisten? Kan episodestruktur og seriestruktur tydeliggjøres? Kan noen grep øke spenningen underveis? Er det rettigheter vi ikke har, som vi må skaffe oss mens rettighetshaverne er medgjørlige? Vi passer også på at hele utviklingsprosessen dokumenteres og at viktige dokumenter arkiveres.
- Levering: En mengde materiale skal leveres til distributør før lansering: Synopsis, Treatment, Produksjonsbibel, Stills, Episoder med Engelsk tekst, Ratinginformasjon, Katalogtekster etc. Formatprosjektet i NRK tar på seg arbeid og utgifter der det er mulig, men er avhengig av et tett samarbeid med produsentene for å lykkes. For eksempel har formatprosjektet nå økonomi til å betale arbeidstiden det tar å produsere en produksjonsbibel, hovedjobben i formatutvikling.
Hos oss har vi ellers ulike erfaringer med ulike prosjekter når det gjelder elementenes rekkefølge. Randi Helland lagde først en pilot av Teenage Boss, fikk så utviklingsstøtte fra Nordvisjonen, produserte deretter en produksjonsbibel og brukte denne til å styre produksjonen av to sesonger. Og hun var svært begeistret for å ha sin bibel som verktøy! I Trondheim lagde produsentene hele første sesongen av Ikke gjør dette hjemme før de gikk løs på bibelen – noe som nok er det vanligste. Men jo lenger avstand til produksjonen, jo vanskeligere blir det jo å huske alle valgene man tok, hvorfor det var så vanskelig, hva som gikk galt og hvorfor det tilslutt gikk godt! I utlandet ser vi svært ofte at bibelen skrives først i håp om å få laget en pilot, som igjen kan gi grunnlag for en produksjon. Alle våre produsenter som har laget en produksjonsbibel synes det har vært en svært nyttig erfaring og de fleste har sagt at de skulle ønske de hadde gjort det tidligere i prosessen, nettopp fordi det er så bevisstgjørende i forhold til produksjonen man faktisk er i gang med. Og lykkes du, blir du til og med sendt ut i verden for å være konsulent for andres lands produksjoner – også det er svært lærerikt og morsomt!
Et format trenger uansett et universelt premiss og en sterk, unik ide vi ikke har sett før. Du trenger også å identifisere tydelige og sterke såkalte USP’s, Unique Selling Points – som distributøren kan bruke i sitt arbeid (og som er klargjørende i ditt eget arbeid). Et format kan også med fordel siktes inn mot en bestemt målgruppe, og vil for en kunde representere forutsigbare produksjonskostnader – målt mot verdien det kan skape, som man også vet noe om i form av seertall.
Bare husk: lag for ditt eget land, hvis ikke ender du fort opp med esperanto. Og esperanto er det ikke særlig mange som forstår.
[1] Kilder: Digital Rights Group (kontraktuell formulering), FRAPA (Format Recognition and Protection Assosiation), Keld Reinecke (Dansk TV2), Jan Salling (Nordic World)
