ZombieLars - våget og vant

NRK:s dramaserie for barn er helt på grensen, og kanskje litt over, men slipper godt fra det. Både i Norden og i resten av verden.

Foto: Agnete Brun/Studio Geist/Tordenfilm/NRK

Foto: Agnete Brun/Studio Geist/Tordenfilm/NRK


Av redaktionen

"Vi var spente på de øvrige nordiske landene som investerte i Zombie-Lars gjennom Nordvisjonen, og hvordan serien villle bli tatt imot hos våre naboer. Lenge hørte vi ingenting og ble litt bekymret", forteller den ene av de to skaperne av NRKs barnedramaserie ZombieLars, Gisle Halvorsen.

Men bekymringen skulle vise seg å være ubegrunnet.

Snart kom det nyheter fra Danmark om at det gikk veldig bra der og at DR ventet på mer. YLE var også begeistret, og etter hvert også SVT.

"Vi mente jo at vi hadde en serie som burde appellere utenfor Norge, og det var gledelig å få det bekreftet i Norden", fortsetter han.

"Zombie Lars-serien skildrer vennskap og utenforskap, men den handler også om å tørre å være annerledes og om å finne seg selv. Og hvor mange av oss er egentlig helt vanlige? Det er nok derfor barna liker serien så godt – de fleste kjenner seg igjen i den", sier Mikaela Sonck, som er sjef for barneinnhold på Svenske Yle.

"ZombieLars har ført sjangeren videre, både når det gjelder filmisk kvalitet og fortellerform. Det er helt fantastisk at vi i Norden fortsatt kan levere på så høyt nivå, til tross for det høye internasjonale nivået på innhold akkurat nå", sier Safa Safiyari i SVT.

 

En klassisk fortelling

ZombieLars er en klassisk fortelling om Lars, 12 år, som er en »stranger coming to town«.

Lars er halvt zombie og kan ikke dø. Han er et bilde på depresjon. Lars får seg nye venner: Anna som er kvart Ninja og blir usynlig når hun blir redd. Hun er sjenansen. Tess, som er kvart heks, er selvforakten. Nissene vi møter, er et bilde på utilstrekkelighet. Trollene er selvhatet. Og slik fortsetter det.

Hver fantasikarakter vi møter i seriens parallellunivers, er forankret i en menneskelig egenskap.ZombieLars ble skapt for å underholde.

Serieskaper Thomas Seeberg Torjussens to sønner, Mikkel på 12 og Mattis på 9 år, forlot tv-serier og filmer til fordel for dataspillet Fortnite. Han ville hente dem tilbake.

Resultatet er blitt en serie med innhold og form som respekterer at barn i dag er smarte. En serie som fascinerer med effekter de ellers bare får på amerikanske filmer. En morbid humor som viser respekt for deres raffinerte smak. Og historier som handler om den verden vi lever i.

 

Vi må tro på karakterene

"Når vi har sittet i skriverommet, har vi hele tiden tenkt at hvis vi ikke synes det er gøy, kan vi ikke forvente at seerne vil le. Hvis vi ikke tror på karakterene, vil heller ingen andre tro på dem. Og føles ikke historiene sanne eller viktige for oss, kan vi ikke forvente at barna vil være med oss på reisen", sier Gisle Halvorsen.

"ZombieLars er skapt i en tid da 'brune holdninger' igjen preger verden. Vi våkner til Brexit og Trump og er vitne til en polarisering av samfunnet som kan gjøre noen og enhver deprimert. Dette er viktige tema for oss som vi bruker mye tid på å tenke på og snakke om. Derfor handler også ZombieLars om dette. Vi sier hva vi mener. Om verden og hvordan den bør være, men med humor, hjerte og 'smartness'. Håper vi".

 

ZombieLars i Norge

De fem første minuttene av første episode av ZombieLars, er seriens viktigste minutter.

Hovedkarakteren Lars kaster seg ut av vinduet i femte i etasje fordi han ikke gidder å gå trappa. Moren kjefter på ham, mens hun knekker nakken hans på plass.

"Dette er drøy kost, og det var vi selvsagt klar over. Men det er her ZombieLars forteller barna hva slags serie den er, hva vi tør og hvor drøye vi er. Og hvis vi mener alvor med å fenge dagens tolvåringer, kan vi ikke feige ut", sier Gisle Halvorsen.

Selv om NRK er modige, var det mange som satt ytterst på stolkanten før premieren.

NRK lagde et dokument med en Q&A (spørsmål og svar) som forklarte publikum hva ZombieLars er.

Denne ble distribuert til alle i NRK med publikumskontakt i tilfellede fikk reaksjoner. Redaktørene gikk også ut i media på forhånd.

"Men vi fikk i praksis ingen reaksjoner. Kanskje skyldes dette at de voksne ikke får med seg hva barna deres ser på, men vi håper og tror det ikke er tilfellet", sier Gisle Halvorsen.

"Tvert imot ser vi på tallene at vi har hatt svært mange voksneseere, og vi får også tilbakemelding om at mange ser det sammen med barna sine. Det er gledelig i en tid da samseing blir mer og mer sjelden."